I anledning kvinnedagen

«Men are afraid that women will laugh at them. Women are afraid that men will kill them»

Margaret Atwood

Først. En veldig kort post i dag. Tusen takk til modige formødre som våget å kjempe for det vi har kjært i dag, og takk til dem som fortsatt kjemper og dem som støtter dem. I tillegg vil jeg si at kvinnedagen betyr litt ekstra mye for meg i år, fordi jeg er så jævlig stolt over hvor innmari tøff jeg er, og at den neste som sier «håper du har lært», den biter jeg hodet av.

Deretter! Jeg avslutter en kort og litt tam kvinnedagsmarkering (jeg har vært tilnærmet dausjuk med halsbetennelse, så ikke døm meg, please) med litt av lyrikken til ei av mine mange favorittkvinner, Halldis Moren Vesaas (1907-1995).

Helt kort om henne: Lyriker, barnebokforfatter, kulturmenneske og habil gjendikter av importert, klassisk dramatikk (hun gjorde for eksempel en svært god gjendiktning av Fedra) blant, annet! Som lyriker skrev Vesaas ofte om kvinners livsløp, opplevelser og følelser, på en nær og varm måte, men uten unødig patos. Selv om hun sjelden var konfliktsøkende i tonen, så kan man noen ganger ane en brodd gjemt inn under en beundringsverdig litterær og språklig kontroll. Men det som rører meg aller mest ved Moren Vesaas sin diktning, er kanskje den uredde kjærligheten til livet og selvet. Det passer på kvinnedagen!

Hun var gift med en som het Tarjei, forresten.

Til livet

Mitt liv, eg lovar deg høgt og dyrt:
Ikkje før døden det vil 
sloknar min brennande elskhug til deg,
og gleda: å høyre deg til.
Og svaret ditt kling ifrå alt eg ser
i alt det du gjer meg, i alt som skjer:
Eg elskar deg, eg elskar deg att!

(Morgonen, 1930)