Er du grei med deg selv?

To love oneself is the beginning of a life-long romance

Oscar Wilde

Du kan se på denne bloggen som en tjeneste, hvor jeg gjør internettoppslagene for deg (med varierende grad av kritisk distanse og kildekritikk). Jeg har valgt å skrive om tema som ikke er mitt fagområde fordi jeg skriver nok om jobb på jobb. Det betyr at når du leser tekstene mine, så kunne du like godt googlet og funnet ut av det meste sjøl, i alle fall når jeg ikke synser (noe jeg også gjør). Ergo er dette for deg som lurer på noe, men som heller vi lese en sammenhengende tekst om det enn å bruke google.

Dette har jeg hørt før

Vi har alle hørt det, og vi har alle lest det. Vi skal elske oss selv først. For noen er dette lettere enn for andre, og omvendt. Vi har hørt det og lest det så mange ganger at det blir en klisje. Det uheldige med klisjeer er at vi ikke lytter til dem lenger. Det som er ekstra uheldig da, er at klisjeer noen ganger blir klisjeer for en grunn. De blir klisjeer fordi det er sant.

Et mentalt immunforsvar?

Selv har jeg lært at kjærligheten til meg selv, i stor grad vil regulere hva jeg tillater at andre gjør mot meg, og hva jeg selv gjør mot meg selv (og andre!). Jeg har kun kontroll på hva jeg selv gjør, og hva jeg tillater. Jeg kan klart og tydelig kommunisere hva jeg trenger, ønsker og vil ha – hvis jeg kjenner meg selv godt nok og er trygg på at jeg faktisk fortjener dette. Jeg kan ikke kontrollere hva andre gjør, men jeg kan kontrollere hvem jeg bruker tida mi på, og hvem jeg skal holde meg unna. På den måten kan et trygt og godt forhold til «seg selv» fungere som et ganske stødig immunforsvar mot skadelige relasjoner, i alle fall hvis vi samtidig innser at man aldri kan beskytte selv eller andre for det som gjør vondt, for smerte i ulike grader og former er og blir en del av livet. Når du reagerer med sinne og såre følelser etter et svik, etter at noen har tråkka på deg, bør du dermed se på det som et godt tegn. Hadde du ikke elsket deg selv sånn bittelitt, så hadde du kanskje heller ikke sagt at «dette er ikke greit, dette fortjente jeg ikke.»?
Hvordan bygger man opp et slikt immunforsvar? Jeg eier dessverre ikke en bokhylle full av nyere litteratur om emnet, så jeg googla det.

Google forteller

«How to love yourself» fikk en rekke treff (omlag 1 560 000 000 resultater, faktisk). Alle vet at man som regel ikke skal velge det resultatet som kommer øverst i et slikt søk, så jeg valgte det øverste resultatet som kom opp i et slikt søk, og Google tok meg til louisehay.com. De første som møter blikket mitt på denne sida er noe rosa, og heldigvis er det ikke en penis. En kursivert overskrift i en font jeg ikke kan navnet på, er dekortert med et bilde av rosa blomster jeg heller ikke kan navnet på. «Do You Truly Know How To Love Yourself?«. Og jeg bare ??????. Nei? (Hay 2019)

Hay etablerer et ethos allerede i første avsnitt. Hun er ingen healer, kan hun fortelle, men hun kan være «a stepping stone on a pathway of self discovery» (Hay 2019). Hun kan videre meddele at hun har årevis med rådgiving bak seg, og at hun har arrangert hundrevis av workshops og kurs (om hva??) verden over. Ikke verst altså. Og konklusjonen etter alt dette harde arbeidet, er at det kun er en ting som løser et hvert problem i livet, nemlig å vite hvordan en elsker seg selv. Allerede her forstår vi at denne Hay muligens må tjene litt penger på å lære folk å elske seg selv, og vi stusser kanskje også over at hun ennå ikke har informert oss om hennes formelle kompetanse til å spre det glade budskap om selvelsking.

Du vil ikke tro hva som skjedde da hun begynte med å elske seg selv!!!

Jeg legger også merke til den noe uforpliktende og ulne tonen, for hun fortsetter videre ved å fortelle at når mennesker går i gang med å elske seg selv litt mer hver dag, da er det helt UTROLIG hvordan livene deres blir bedre. Tenk det, dere! Videre presenterer teksten en anekdote av typen «noen sa nylig til meg at du er helt fantastisk og nå er livet mitt langt bedre etc», vi blir informert om at livet er en reise, at det å elske seg selv ikke er egoistisk og at for henne er kjærlighet å sette skikkelig pris på seg selv, akseptere seg selv og noe med Gud. Når man har kastet bort tiden sin med å lese alt dette, kommer man til en link som heter «Choose love», og der er det en video man kan se, helt gratis! Jeg står over. Jeg flytter markøren over til «About Louise«, hvor jeg blir møtt av et bilde av en kvinne som lukter på blomster med et smil. Videre følger superlativene i teksten, som jeg bare må anta at Hay har skrevet selv, og det er ikke dårlige greier som blir «sagt» om henne, skal jeg si dere! Faktisk kan teksten fortelle meg at australske medier har beskrevet henne som det nærmeste man kommer til en levende helgen! Jeg finner ingen sitering eller henvisning til dette, men nå skal vi faktisk elske oss selv (eller penger) her, og ikke være så innmari kritiske. Hun er helt sikkert en helgen. Så hva lærte vi om egenkjærlighet på dette besøket:

• Det er ikke egoistisk å elske seg selv.
• Blomster kan muligens ha noe med saken å gjøre.
• Du kan få hjelp til å elske deg selv av en levende helgen. Hvis du har $$$. (Jeg bare nevner at et annet sted på sida fant jeg en slags meme hvor det stod «My income is increasing every day»)
• Når du begynner å elske deg selv litt hver dag, skal livet ditt bli UTROLIG mye bedre.

Resten av internett

Videre følger en rekke oppslag med gjerne 15, 7 eller 21 tips for bedre egenkjærlighet. Slikt liker vi jo å lese, for det tar mindre tid enn om vi skulle åpne en hel forskningsartikkel eller bok om det, skrevet av noen som faktisk kan noe om emnet. Da må vi faktisk anstrenge oss, og det skal vi slippe her! Problemet mitt, er at jeg egentlig er for lat til å lese disse listene også. Jeg er en av de snørrhovne folka som ikke gidder å bruke tid på å lese noe, med mindre jeg kan føle meg sikker på at forfatteren vet hva hen snakker om. Når jeg kobler dette til inntrykket mitt om at folk som vet hva de snakker om, ikke føler seg kallet til å vulgarisere kunnskapen sin i form av lister på 7, 15 og 20 punkter(jeg har forresten aldri lest «10 ting du må vite om morfologi» i faglitteratur), er det vanskelig for meg å ta det jeg leser særlig alvorlig, selv om det til og med kan være noe i det de skriver. Men nå handler jo ikke dette om hva jeg personlig måtte mene, men om at jeg googler for dere, slik at jeg kan sette sammen rådene jeg oppfatter at internett vil gi oss lekfolk om dette. Foreløpig kan det se ut til at rådene variere mellom å være ganske konkrete «reis en gang i året!» til litt mindre konkrete «gå ut av komfortsonen»!

Googles liste

Etter å ha rast gjennom oppslag etter oppslag, har jeg dannet meg et aldri så lite bilde av hva internett forteller oss om egenkjærlighet. Sannsynligvis er vi faktisk allerede eksperter på det, i alle fall når vi tenker på hvilke råd vi gir til venner og familie som sliter med egenkjærligheten. Jeg har lært at internett mener dette om egenkjærlighet:

• Sett grenser. Si nei. Ikke vær et kronisk ja-menneske.
• Tanker er bare tanker og reflekterer ikke en objektiv sannhet og man bør derfor forholde seg til tanker som nettopp det. Tanker.
• Ta vare på deg selv om helsa di. Tren, spis godt, sov godt etc.
• Selvrealisering – gjør noe du har drømt om å gjøre.
• Tål dine egne følelser framfor å drikke eller spise dem.
• Forstå deg selv gjennom livshistorien din.
• Begrens eller kutt kontakten med personer som påvirker deg negativt.
• Vær like grei mot deg selv som du er mot de andre du er glad i.
• Vær takknemlig.
• Gå ut av komfortsonen/utfordre deg selv/overrask deg selv.
• Aksepter dine feil.

Hva synes jeg?

Dette er i og for seg ikke så dumme råd, synser jeg. Men det er kanskje ikke så lett i praksis, og det forutsetter kanskje at man i utgangspunktet er frisk og har det greit i og med egen kropp. I tillegg fordrer det at man har mulighet (økonomisk og sosialt) til å realisere seg selv, at man opplever at det finnes noe å være takknemlig for, at man vet hvordan man setter grenser og hevder seg selv, og at man vet hva man kan gjøre med skumle og ubehagelige tanker hvis man ikke stadig skal gå i dialog med dem på en skadelig måte. Man trenger også et metaspråk (eller begrepsapparat) for å kunne snakke om og filosofere over egne følelser og eget liv. Erfaringen min er at mange ikke har det på plass, kanskje særlig menn, som tradisjonelt sett har blitt oppdratt til at de ikke skal snakke så innmari mye om følelser og hvordan de har det inni seg. Og har man det skikkelig, skikkelig dårlig, så er man kanskje ikke så grei mot andre heller, og da kan man ikke forvente bedre resultater av å behandle seg selv slik man behandler andre. Det er også slik at noen lever utenfor egen komfortsone og kanskje aldri har følt seg komfortable. Slike mennesker vil neppe føle noen stor glede i å gå ut av en komfortsone de aldri har befunnet seg i.

Konklusjon(ish)

Det siste punktet på lista er kanskje det beste? Vi er nemlig håpløse vesener, fulle av feil og mangler. Perfekte folk er som regel sosiopater, så perfeksjon er ikke noe vi bør trakte etter, og det er heller ikke mulig. Hvis jeg kan akseptere og anerkjenne at det er visse områder i livet jeg ikke ikke er spesielt god på, samtidig som jeg ikke går i «ta meg for den jeg er eller la være»-fella og blir immun mot all saklig kritikk som kan bidra til min personlige utvikling, vil jeg kanskje bli litt mer glad i meg selv. For jeg er jo glad i mine venner og i min familie, selv når jeg kjenner til deres feil og mangler. Som regel er det jo slik (om vi ser bort fra de ekstreme ytterpunktene) at våre gode sider langt på vei kan oppveie for de dårlige (det gjelder nok ikke om du for eksempel skulle være seriemorder).