Velkommen til følebloggen og litt om følelser som er innmari såre

Det er mange år siden jeg skrev for min egen del. En mastergrad, litt mer utdanning, store mengder antidepressiva, et bra forhold og et dårlig forhold senere, sitter jeg igjen med fingrene prøvende over tastaturet. Jeg 31 år gammel, og tenkte i vår at nå var jeg voksen. Nå skulle jeg gjøre voksenting. Jeg hadde fått fast jobb (jeg har ikke allerede sagt at jeg elsker jobben min). Jeg skulle bli samboer igjen, med det jeg trodde var den snilleste mannen man kunne be om. Vi flyttet inn til ham, pusset opp møbler, malte soverom, kjøpte dobbeltseng. Vi planla påbygg, hobbyrom, kanskje barn og middager på det flotte, brukte designbordet vårt.

Noen ganger er ting for godt til å være sant, men dette var akkurat så bra at det kunne være helt sant. Men så ble ting sakte men sikkert vonde, og det ble for vondt til å være sant. Når noen viser seg å være en ganske annen enn den du (trodde) du forelsket deg i, da raser rekkehus og to-barn- fantasien sammen raskere enn du kan si «singel».

Men la oss spole litt tilbake først. Jeg var 18 år og hadde ganske brått flyttet hjemmefra. Dessverre var det en der hjemme som ikke var så grei, og la oss bare si at det ikke var mamma og heller ikke mine søsken. Jeg lovet meg selv der og da at en mann aldri skal få gjøre meg vondt igjen. Jeg var så sint på gutter og menn, for de aller fleste erfaringene mine med dem var så dårlige. Som barn og tenåring provoserte jeg alltid jevnaldrende gutter (det er i alle fall min teori). Det førte til det jeg dessverre må kalle mobbing. Men jeg lærte meg å svare, og dessverre lærte jeg meg kanskje å mobbe selv? Jeg er i alle fall ganske sikkert på at det finnes noen der ute som jeg godt kan si unnskyld til en gang. Men det får så være akkurat nå.

Nå skal vi spole fram igjen. Jeg hadde gått ut av et langt, noe stormfullt men fint kjærlighetsforhold som gikk over fordi vi ville forskjellige ting med livene våre. Det er en ærlig sak, men den rev nok godt i hjertene til oss begge. Jeg møtte veldig raskt en ny. Det er vel det man kaller rebound, og det var kanskje baktanken hos i alle fall en av oss (kanskje det var meg). Men når man møtes hver helg for å «se en film», så har kroppene våre det med å sende ut hormoner som varsler tilknytning og kjærlighet. Og etter et halvt år, var han nok lei av å vente på forpliktelse, og spurte meg rett ut om hva vi var for noe. «Jeg tenker at vi kanskje er kjærester».

Jeg skal si dere at vi hadde det hyggelig. Jeg skal si dere at han var oppmerksom, omsorgsfull og morsom å være med. Jeg skal si dere at jeg syntes han var flott, og så praktisk da! Alle syntes han var flott, og jeg er ganske sikker på at han syntes jeg var flott også. Dette var en sånn mann en kunne gifte seg med og få unger med, vurderte jeg.

I ettertid kan vi nok være glade for at det ble med vurderingen. Og at vi heller aldri skaffet den svindyre nakenkatten vi vurderte. For det ble ingen barn, ingen rekkehus, ingen hobbyrom – og han som var fantastisk på alle områder ble så annerledes. Brått ble ansiktsuttrykkene mine studert og vurdert. Stemte de ikke med det jeg sa, da ble stemningen vanskelig. Kom jeg i skade for å nevne en kinotur vi hadde vært på som han ikke kunne huske, da var paranoiaen nær. I tillegg ble avtaler ikke så viktige å overholde. Det ble ikke så viktig å komme hjem fra fest heller. Faktisk ble det å foretrekke å komme hjem dagen etterpå, kl.11. Han passet selvfølgelig på å sende en melding der han skrev at han kom hjem snart. Han var så lei seg for det, kan du tro. Nakken var bøyd, og han kom luskende inn som en redd hund. Så lei seg var han, at jeg ikke kunne bli særlig sint, for da følte jeg meg så slem. Han var jo syk stakkars. Han mente det ikke. Det trodde jeg.

Nå vil nok leseren si at hun skjønner hvorfor det ble slutt. For sånt kan man da for svingende ikke finne seg i! Men dette var lenge før det ble slutt. Og disse små dryppene med dritt, hadde ennå ikke misfarget badevannet. I ettertid ser jeg at jeg sikkert burde sagt takk og farvel den natten han ble borte og ikke var å få tak i, og ikke kom hjem i tide for å hente min mor på flyplassen neste dag, slik han hadde lovet (vi hadde fått låne hennes bil den sommeren). Men både min mor og jeg er tilgivende mennesker, han var jo syk stakkars, han mente det ikke. Det trodde jeg. Vi trodde det.

Natteranglingen fortsatte, og plutselig var han så sliten at han ikke orket så mye. De gangene vi kranglet, ble han så sint at jeg ble redd. Da ble han enda sintere, for «JEG HAR DA FAEN MEG IKKE RØRT DEG, PSYKOKJERRING». Jeg gråt. Jeg sa at han burde skaffe hjelp. Han gråt. Jeg fikk dårlig samvittighet. Etter å ha plaget meg på denne måten en kveld, sa han for første gang at han elsket meg. Høflig som jeg var, sa jeg også «elsker deg», med fingrene i kryss, for dårlig stemning var det nok av.

Jeg begynte sakte men sikkert å få nok av dårlig stemning, kjefting, urimelige beskyldninger om utroskap og konspirasjoner mot ham, men samtidig ville jeg ikke gå fra en jeg trodde bare var syk. Det slo meg aldri at han kunne ha vaner som bidro til alt dette. Ikke før jeg tørka støv i bokhylla og fant noe som alle som har sett en Tarantino-film lett vil gjenkjenne. Jeg godtok det også, jeg. Ikke før jeg fant noe som kunne minne om en hel fabrikk nede i kjelleren, sa jeg at nok var nok.

Det tristeste for min del i denne historien, er alt jeg aksepterte, alt jeg «tålte». Alle de lange dagene på jobb der jeg ikke orket å gå hjem riktig ennå, alt sånt. Enda tristere, er det at han ikke en gang var særlig trist over den endelige avslutningen, og at han nektet for å ha behandlet meg som han gjorde. Enda, enda tristere, var det at vennene hans, som jeg kjente, visste. De visste, og de visste at ikke jeg visste.

«Følte liksom ikke at det var min plass å si noe. Jeg driver med sånt sjøl».

Jeg lurte på hvem i helvete hun mente at burde si noe.

I tiden etter bruddet gikk jeg mer eller mindre fra sans og samling. Jeg nedverdiget meg selv til å sende ganske mange, og ganske ufine meldinger til ham. Jeg sliter fortsatt med å la være. Jeg ville liksom ha hevn for alt. Jeg våget ikke å gå ut uten mamma, jeg orket ikke spise og jeg fikk ikke sove. Jeg var så sint på alt. Jeg kunne ikke forstå hvordan noen kunne være så fæl mot meg, uten å erkjenne det, og uten å vise anger eller sorg (jeg glemte å nevne at han tok med seg en ny kjæreste på IKEA dagen etter jeg flytta ut – enda han visste at jeg skulle dit).

Jeg er fortsatt ikke helt ok, men jeg kjenner at jeg vil skrive igjen. Jeg vil bruke denne bloggen til å skrive om noe av det som interesserer meg mest. Vi mennesker, og hvordan vi fungerer sammen. De fleste tekstene blir nok langt mindre selvutleverende enn denne teksten, og kanskje sletter jeg den, for jeg er ikke sikker på hva jeg kan skrive og ikke – også når det gjelder ikke navngitte personer.

Neste tekst er planlagt til Valentines day – alle hjerters dag. Som en liten «spoiler» kan jeg avsløre at Valentines day i Norge i hovedsak markeres av handelsstanden, som ønsker å tjene penger på oss konsumenter. I tillegg vil jeg skrive om og utforske det å være glad i seg selv – for er det livsnødvendig enten man er i et kjærlighetsforhold eller ikke. Det lengste forholdet du skal ha i livet, er tross alt det du har til deg selv.

Ta vare på deg selv, og la ikke noen drite i badevannet ditt.