«Men are afraid that women will laugh at them. Women are afraid that men will kill them»

Margaret Atwood

Først. En veldig kort post i dag. Tusen takk til modige formødre som våget å kjempe for det vi har kjært i dag, og takk til dem som fortsatt kjemper og dem som støtter dem. I tillegg vil jeg si at kvinnedagen betyr litt ekstra mye for meg i år, fordi jeg er så jævlig stolt over hvor innmari tøff jeg er, og at den neste som sier «håper du har lært», den biter jeg hodet av.

Deretter! Jeg avslutter en kort og litt tam kvinnedagsmarkering (jeg har vært tilnærmet dausjuk med halsbetennelse, så ikke døm meg, please) med litt av lyrikken til ei av mine mange favorittkvinner, Halldis Moren Vesaas (1907-1995).

Helt kort om henne: Lyriker, barnebokforfatter, kulturmenneske og habil gjendikter av importert, klassisk dramatikk (hun gjorde for eksempel en svært god gjendiktning av Fedra) blant, annet! Som lyriker skrev Vesaas ofte om kvinners livsløp, opplevelser og følelser, på en nær og varm måte, men uten unødig patos. Selv om hun sjelden var konfliktsøkende i tonen, så kan man noen ganger ane en brodd gjemt inn under en beundringsverdig litterær og språklig kontroll. Men det som rører meg aller mest ved Moren Vesaas sin diktning, er kanskje den uredde kjærligheten til livet og selvet. Det passer på kvinnedagen!

Hun var gift med en som het Tarjei, forresten.

Til livet

Mitt liv, eg lovar deg høgt og dyrt:
Ikkje før døden det vil 
sloknar min brennande elskhug til deg,
og gleda: å høyre deg til.
Og svaret ditt kling ifrå alt eg ser
i alt det du gjer meg, i alt som skjer:
Eg elskar deg, eg elskar deg att!

(Morgonen, 1930)

To love oneself is the beginning of a life-long romance

Oscar Wilde

Du kan se på denne bloggen som en tjeneste, hvor jeg gjør internettoppslagene for deg (med varierende grad av kritisk distanse og kildekritikk). Jeg har valgt å skrive om tema som ikke er mitt fagområde fordi jeg skriver nok om jobb på jobb. Det betyr at når du leser tekstene mine, så kunne du like godt googlet og funnet ut av det meste sjøl, i alle fall når jeg ikke synser (noe jeg også gjør). Ergo er dette for deg som lurer på noe, men som heller vi lese en sammenhengende tekst om det enn å bruke google.

Dette har jeg hørt før

Vi har alle hørt det, og vi har alle lest det. Vi skal elske oss selv først. For noen er dette lettere enn for andre, og omvendt. Vi har hørt det og lest det så mange ganger at det blir en klisje. Det uheldige med klisjeer er at vi ikke lytter til dem lenger. Det som er ekstra uheldig da, er at klisjeer noen ganger blir klisjeer for en grunn. De blir klisjeer fordi det er sant.

Et mentalt immunforsvar?

Selv har jeg lært at kjærligheten til meg selv, i stor grad vil regulere hva jeg tillater at andre gjør mot meg, og hva jeg selv gjør mot meg selv (og andre!). Jeg har kun kontroll på hva jeg selv gjør, og hva jeg tillater. Jeg kan klart og tydelig kommunisere hva jeg trenger, ønsker og vil ha – hvis jeg kjenner meg selv godt nok og er trygg på at jeg faktisk fortjener dette. Jeg kan ikke kontrollere hva andre gjør, men jeg kan kontrollere hvem jeg bruker tida mi på, og hvem jeg skal holde meg unna. På den måten kan et trygt og godt forhold til «seg selv» fungere som et ganske stødig immunforsvar mot skadelige relasjoner, i alle fall hvis vi samtidig innser at man aldri kan beskytte selv eller andre for det som gjør vondt, for smerte i ulike grader og former er og blir en del av livet. Når du reagerer med sinne og såre følelser etter et svik, etter at noen har tråkka på deg, bør du dermed se på det som et godt tegn. Hadde du ikke elsket deg selv sånn bittelitt, så hadde du kanskje heller ikke sagt at «dette er ikke greit, dette fortjente jeg ikke.»?
Hvordan bygger man opp et slikt immunforsvar? Jeg eier dessverre ikke en bokhylle full av nyere litteratur om emnet, så jeg googla det.

Google forteller

«How to love yourself» fikk en rekke treff (omlag 1 560 000 000 resultater, faktisk). Alle vet at man som regel ikke skal velge det resultatet som kommer øverst i et slikt søk, så jeg valgte det øverste resultatet som kom opp i et slikt søk, og Google tok meg til louisehay.com. De første som møter blikket mitt på denne sida er noe rosa, og heldigvis er det ikke en penis. En kursivert overskrift i en font jeg ikke kan navnet på, er dekortert med et bilde av rosa blomster jeg heller ikke kan navnet på. «Do You Truly Know How To Love Yourself?«. Og jeg bare ??????. Nei? (Hay 2019)

Hay etablerer et ethos allerede i første avsnitt. Hun er ingen healer, kan hun fortelle, men hun kan være «a stepping stone on a pathway of self discovery» (Hay 2019). Hun kan videre meddele at hun har årevis med rådgiving bak seg, og at hun har arrangert hundrevis av workshops og kurs (om hva??) verden over. Ikke verst altså. Og konklusjonen etter alt dette harde arbeidet, er at det kun er en ting som løser et hvert problem i livet, nemlig å vite hvordan en elsker seg selv. Allerede her forstår vi at denne Hay muligens må tjene litt penger på å lære folk å elske seg selv, og vi stusser kanskje også over at hun ennå ikke har informert oss om hennes formelle kompetanse til å spre det glade budskap om selvelsking.

Du vil ikke tro hva som skjedde da hun begynte med å elske seg selv!!!

Jeg legger også merke til den noe uforpliktende og ulne tonen, for hun fortsetter videre ved å fortelle at når mennesker går i gang med å elske seg selv litt mer hver dag, da er det helt UTROLIG hvordan livene deres blir bedre. Tenk det, dere! Videre presenterer teksten en anekdote av typen «noen sa nylig til meg at du er helt fantastisk og nå er livet mitt langt bedre etc», vi blir informert om at livet er en reise, at det å elske seg selv ikke er egoistisk og at for henne er kjærlighet å sette skikkelig pris på seg selv, akseptere seg selv og noe med Gud. Når man har kastet bort tiden sin med å lese alt dette, kommer man til en link som heter «Choose love», og der er det en video man kan se, helt gratis! Jeg står over. Jeg flytter markøren over til «About Louise«, hvor jeg blir møtt av et bilde av en kvinne som lukter på blomster med et smil. Videre følger superlativene i teksten, som jeg bare må anta at Hay har skrevet selv, og det er ikke dårlige greier som blir «sagt» om henne, skal jeg si dere! Faktisk kan teksten fortelle meg at australske medier har beskrevet henne som det nærmeste man kommer til en levende helgen! Jeg finner ingen sitering eller henvisning til dette, men nå skal vi faktisk elske oss selv (eller penger) her, og ikke være så innmari kritiske. Hun er helt sikkert en helgen. Så hva lærte vi om egenkjærlighet på dette besøket:

• Det er ikke egoistisk å elske seg selv.
• Blomster kan muligens ha noe med saken å gjøre.
• Du kan få hjelp til å elske deg selv av en levende helgen. Hvis du har $$$. (Jeg bare nevner at et annet sted på sida fant jeg en slags meme hvor det stod «My income is increasing every day»)
• Når du begynner å elske deg selv litt hver dag, skal livet ditt bli UTROLIG mye bedre.

Resten av internett

Videre følger en rekke oppslag med gjerne 15, 7 eller 21 tips for bedre egenkjærlighet. Slikt liker vi jo å lese, for det tar mindre tid enn om vi skulle åpne en hel forskningsartikkel eller bok om det, skrevet av noen som faktisk kan noe om emnet. Da må vi faktisk anstrenge oss, og det skal vi slippe her! Problemet mitt, er at jeg egentlig er for lat til å lese disse listene også. Jeg er en av de snørrhovne folka som ikke gidder å bruke tid på å lese noe, med mindre jeg kan føle meg sikker på at forfatteren vet hva hen snakker om. Når jeg kobler dette til inntrykket mitt om at folk som vet hva de snakker om, ikke føler seg kallet til å vulgarisere kunnskapen sin i form av lister på 7, 15 og 20 punkter(jeg har forresten aldri lest «10 ting du må vite om morfologi» i faglitteratur), er det vanskelig for meg å ta det jeg leser særlig alvorlig, selv om det til og med kan være noe i det de skriver. Men nå handler jo ikke dette om hva jeg personlig måtte mene, men om at jeg googler for dere, slik at jeg kan sette sammen rådene jeg oppfatter at internett vil gi oss lekfolk om dette. Foreløpig kan det se ut til at rådene variere mellom å være ganske konkrete «reis en gang i året!» til litt mindre konkrete «gå ut av komfortsonen»!

Googles liste

Etter å ha rast gjennom oppslag etter oppslag, har jeg dannet meg et aldri så lite bilde av hva internett forteller oss om egenkjærlighet. Sannsynligvis er vi faktisk allerede eksperter på det, i alle fall når vi tenker på hvilke råd vi gir til venner og familie som sliter med egenkjærligheten. Jeg har lært at internett mener dette om egenkjærlighet:

• Sett grenser. Si nei. Ikke vær et kronisk ja-menneske.
• Tanker er bare tanker og reflekterer ikke en objektiv sannhet og man bør derfor forholde seg til tanker som nettopp det. Tanker.
• Ta vare på deg selv om helsa di. Tren, spis godt, sov godt etc.
• Selvrealisering – gjør noe du har drømt om å gjøre.
• Tål dine egne følelser framfor å drikke eller spise dem.
• Forstå deg selv gjennom livshistorien din.
• Begrens eller kutt kontakten med personer som påvirker deg negativt.
• Vær like grei mot deg selv som du er mot de andre du er glad i.
• Vær takknemlig.
• Gå ut av komfortsonen/utfordre deg selv/overrask deg selv.
• Aksepter dine feil.

Hva synes jeg?

Dette er i og for seg ikke så dumme råd, synser jeg. Men det er kanskje ikke så lett i praksis, og det forutsetter kanskje at man i utgangspunktet er frisk og har det greit i og med egen kropp. I tillegg fordrer det at man har mulighet (økonomisk og sosialt) til å realisere seg selv, at man opplever at det finnes noe å være takknemlig for, at man vet hvordan man setter grenser og hevder seg selv, og at man vet hva man kan gjøre med skumle og ubehagelige tanker hvis man ikke stadig skal gå i dialog med dem på en skadelig måte. Man trenger også et metaspråk (eller begrepsapparat) for å kunne snakke om og filosofere over egne følelser og eget liv. Erfaringen min er at mange ikke har det på plass, kanskje særlig menn, som tradisjonelt sett har blitt oppdratt til at de ikke skal snakke så innmari mye om følelser og hvordan de har det inni seg. Og har man det skikkelig, skikkelig dårlig, så er man kanskje ikke så grei mot andre heller, og da kan man ikke forvente bedre resultater av å behandle seg selv slik man behandler andre. Det er også slik at noen lever utenfor egen komfortsone og kanskje aldri har følt seg komfortable. Slike mennesker vil neppe føle noen stor glede i å gå ut av en komfortsone de aldri har befunnet seg i.

Konklusjon(ish)

Det siste punktet på lista er kanskje det beste? Vi er nemlig håpløse vesener, fulle av feil og mangler. Perfekte folk er som regel sosiopater, så perfeksjon er ikke noe vi bør trakte etter, og det er heller ikke mulig. Hvis jeg kan akseptere og anerkjenne at det er visse områder i livet jeg ikke ikke er spesielt god på, samtidig som jeg ikke går i «ta meg for den jeg er eller la være»-fella og blir immun mot all saklig kritikk som kan bidra til min personlige utvikling, vil jeg kanskje bli litt mer glad i meg selv. For jeg er jo glad i mine venner og i min familie, selv når jeg kjenner til deres feil og mangler. Som regel er det jo slik (om vi ser bort fra de ekstreme ytterpunktene) at våre gode sider langt på vei kan oppveie for de dårlige (det gjelder nok ikke om du for eksempel skulle være seriemorder).

«Du er den fineste jeg vet utenom tv«

En eks

Kjærlighet var både mer spennende og mer flyktig for meg i tenårene og de tidlige tjueårene. Det ble ikke riktig alvorlig og dypt for jeg fylte 23, tror jeg. Da jeg var mellom 16-18, kunne jeg like gjerne være litt forelsket i 3 stykker på en gang, uten konsentrasjon eller reell evne til å elske noen av dem. Og hvis leseren nå rynker brynene og synes jeg virker promiskuøs, så kan jeg berolige deg. Jeg hadde aldri tre kjærester på en gang. Nok om det. Jeg skulle egentlig bruke denne teksten til å skrive om egenkjærlighet, men det får vente til neste post. Det var nemlig slik at det å skrive om Valentines day ikke var så enkelt som jeg først trodde!

Først har jeg litt lyst til å utdanne dere (og meg selv) i bakgrunnen for Valentines day, eller valentinsdagen/alle hjerters dag om du vil. Da jeg skulle gjøre research (hvis du har et problem med anglisismer, kan du lese masteren min. Da forstår du kanskje hvorfor jeg ikke har det). Det viste seg seg at jeg hadde null peiling på valentines day, faktisk! Eller, noe visste jeg jo. Jeg visste at det kunne dreie seg om en munk som forelsket seg i en fangevokters datter. Det høres jo ut som en litt dårlig erotisk novelle i seg selv, men denne Valentin skal ha skrevet et kjærlighetsbrev til denne utkårede, før han ble henrettet. Brevet var signert med Din Valentin. Hadde livet og skriving vært enkelt, så hadde det vært hele historien. Men sånn er det ikke. Det viste seg at man helst burde være religionshistoriker og kanskje en ganske solid filolog (og teolog!) for å kunne si noe fornuftig om dette. Jeg er ingen av delene, selv om jeg har 7,5 studiepoeng i norrøn filologi og ytterligere 7,5 i runologi (men jeg tror faktisk jeg kan kalle meg språkviter, mulig det kan styrke mitt etos noe).

Jeg måtte altså innse min egen begrensning og stole på det store internett. Ifølge vår felles venn, Wikipedia, oppstod tradisjonen med Valentinsdagen på slutten av 1500-tallet, trolig fordi man antok at fuglene begynte å pare seg på den dagen, men markeringen av kjærlighetsdagen kan også stamme fra romersk tradisjon, nemlig Lupercaliafestlighetene (Wikipedia 2018). Allerede her begynte ADHD-en i meg å protestere. Det holdt ikke med det oppslaget, og ikke søren om jeg visste hva Lupercaliafestlighetene var for noe? I tillegg var linken rød, så noen norsk artikkel om dette, ville jeg nok heller ikke finne på Wikipedia. Og hva med denne forelskede munken? Hvor ble han av?

Vel, blikket mitt scrollet nedover siden, og jeg fant svaret på hva (i alle fall hva Wikipedia sier) Lupercaliafestlighetene var. Det var snakk om en romersk fruktbarhetsmarkering med start 15.februar, hvor Gudinnen Juno var sentral. I kristen tradisjon, derimot, hadde markeringen bakgrunn i feiring av en eller flere(!) kristne helgener ved navn Valentin eller Valentinus. Så dette skulle ikke bli lett, og det demret for meg hvorfor det var dumt å love at du skulle skrive noe, før du hadde skrevet det. Men her kom jeg litt nærmere kjernen. Man mener nemlig at det har eksistert en biskop som het Valentin. Valentin røk uklar med den romerske keiseren Claudius II (Gothicus), fordi Valentin ikke ville avsverge seg kristendommen. For dette ble Valentin ble kastet i fengsel, torturert og henrettet (kort og forenklet sagt, jeg har tydelige faglige begrensninger her) (Wikipedia 2018).

Ifølge den katolske kirken, finnes det en «oppkonstruert» legende som sier at keiser Claudius hadde beordret at soldater ikke skulle inngå ekteskap, fordi dette ville redusere deres kampmoral, og at Valentin likevel hadde viet soldater i hemmelighet. Da han omsider ble kastet i fengsel, skal han ha blitt forelsket i fangevokterens datter, Julia, og hun i ham. Før han ble henrettet skal han ha skrevet et avskjedsbrev til sin kjære Julia, signet «Din Valentin» (Den katolske kirke 2019).Her fant jeg altså til slutt «min Valentin», om vi skal bli klissete med hverandre.

Det er altså ikke helt klart hvor Valentines day egentlig kommer fra, men jeg tror vi uten å sjekke så innmari mange kilder, kan fastslå at markeringen av dagen i Norge, framstår som et temmelig nytt påfunn. Vi nordmenn er jo litt trauste, og vi unngår gjerne de store og klissete kjærlighetserklæringene om vi kan, hvis ikke risikerer vi å bli kalt for påfugl, dandy, blogger og det som verre er.

Hvis vi hopper over alt det detaljerte, og for noen litt kjedelige om helgener, liturgi, historie og romersk mytologi, så kan Wikipedia videre røpe at det på 1700-tallets England ble populært å uttrykke kjærlighet ved hjelp av blomster, kort og konfekt. Dette er noe handelsstanden kan tjene penger på (slik de også gjør med farsdag, morsdag, jul, påske, Halloween osv.), og i USA i 2015 ble det solgt valentinsprodukter for 18,9 milliarder dollar. I Norge nådde markeringen en viss popularitet rundt 2010, men da mest for personer i parforhold, bemerker wikipedia, og de fleste spurte i en norsk undersøkelse, mener at dette ikke er en viktig merkedag i Norge (Wikipedia 2018).

Det betyr både at den som skulle føle seg ensom og alene på en slik dag, kan slå seg til ro med at de fleste ikke bryr seg (om dagen), og dem som skulle bli sinte på handelsstanden, kan slå seg til ro med det samme. Det eneste vi kan gjøre for å få handelsstanden til å selge mindre, er å kjøpe mindre. Utover det bør vi kanskje vurdere hva vi kan gjøre for dem vi elsker i livene våre de resterende 364 dagene i året. I tillegg burde vi kanskje vurdere hvordan vi elsker oss selv. I dag mange av oss blitt så opptatte av hva andre måtte mene og synes om oss, at vi lett kan glemme hva vi synes om oss selv. Det er litt skummelt, for som jeg sa i forrige innlegg, vil forholdet til deg selv være den eneste relasjonen som garantert varer livet ut.Tenk litt mer på deg selv, med andre ord.

Det er mange år siden jeg skrev for min egen del. En mastergrad, litt mer utdanning, store mengder antidepressiva, et bra forhold og et dårlig forhold senere, sitter jeg igjen med fingrene prøvende over tastaturet. Jeg 31 år gammel, og tenkte i vår at nå var jeg voksen. Nå skulle jeg gjøre voksenting. Jeg hadde fått fast jobb (jeg har ikke allerede sagt at jeg elsker jobben min). Jeg skulle bli samboer igjen, med det jeg trodde var den snilleste mannen man kunne be om. Vi flyttet inn til ham, pusset opp møbler, malte soverom, kjøpte dobbeltseng. Vi planla påbygg, hobbyrom, kanskje barn og middager på det flotte, brukte designbordet vårt.

Noen ganger er ting for godt til å være sant, men dette var akkurat så bra at det kunne være helt sant. Men så ble ting sakte men sikkert vonde, og det ble for vondt til å være sant. Når noen viser seg å være en ganske annen enn den du (trodde) du forelsket deg i, da raser rekkehus og to-barn- fantasien sammen raskere enn du kan si «singel».

Men la oss spole litt tilbake først. Jeg var 18 år og hadde ganske brått flyttet hjemmefra. Dessverre var det en der hjemme som ikke var så grei, og la oss bare si at det ikke var mamma og heller ikke mine søsken. Jeg lovet meg selv der og da at en mann aldri skal få gjøre meg vondt igjen. Jeg var så sint på gutter og menn, for de aller fleste erfaringene mine med dem var så dårlige. Som barn og tenåring provoserte jeg alltid jevnaldrende gutter (det er i alle fall min teori). Det førte til det jeg dessverre må kalle mobbing. Men jeg lærte meg å svare, og dessverre lærte jeg meg kanskje å mobbe selv? Jeg er i alle fall ganske sikkert på at det finnes noen der ute som jeg godt kan si unnskyld til en gang. Men det får så være akkurat nå.

Nå skal vi spole fram igjen. Jeg hadde gått ut av et langt, noe stormfullt men fint kjærlighetsforhold som gikk over fordi vi ville forskjellige ting med livene våre. Det er en ærlig sak, men den rev nok godt i hjertene til oss begge. Jeg møtte veldig raskt en ny. Det er vel det man kaller rebound, og det var kanskje baktanken hos i alle fall en av oss (kanskje det var meg). Men når man møtes hver helg for å «se en film», så har kroppene våre det med å sende ut hormoner som varsler tilknytning og kjærlighet. Og etter et halvt år, var han nok lei av å vente på forpliktelse, og spurte meg rett ut om hva vi var for noe. «Jeg tenker at vi kanskje er kjærester».

Jeg skal si dere at vi hadde det hyggelig. Jeg skal si dere at han var oppmerksom, omsorgsfull og morsom å være med. Jeg skal si dere at jeg syntes han var flott, og så praktisk da! Alle syntes han var flott, og jeg er ganske sikker på at han syntes jeg var flott også. Dette var en sånn mann en kunne gifte seg med og få unger med, vurderte jeg.

I ettertid kan vi nok være glade for at det ble med vurderingen. Og at vi heller aldri skaffet den svindyre nakenkatten vi vurderte. For det ble ingen barn, ingen rekkehus, ingen hobbyrom – og han som var fantastisk på alle områder ble så annerledes. Brått ble ansiktsuttrykkene mine studert og vurdert. Stemte de ikke med det jeg sa, da ble stemningen vanskelig. Kom jeg i skade for å nevne en kinotur vi hadde vært på som han ikke kunne huske, da var paranoiaen nær. I tillegg ble avtaler ikke så viktige å overholde. Det ble ikke så viktig å komme hjem fra fest heller. Faktisk ble det å foretrekke å komme hjem dagen etterpå, kl.11. Han passet selvfølgelig på å sende en melding der han skrev at han kom hjem snart. Han var så lei seg for det, kan du tro. Nakken var bøyd, og han kom luskende inn som en redd hund. Så lei seg var han, at jeg ikke kunne bli særlig sint, for da følte jeg meg så slem. Han var jo syk stakkars. Han mente det ikke. Det trodde jeg.

Nå vil nok leseren si at hun skjønner hvorfor det ble slutt. For sånt kan man da for svingende ikke finne seg i! Men dette var lenge før det ble slutt. Og disse små dryppene med dritt, hadde ennå ikke misfarget badevannet. I ettertid ser jeg at jeg sikkert burde sagt takk og farvel den natten han ble borte og ikke var å få tak i, og ikke kom hjem i tide for å hente min mor på flyplassen neste dag, slik han hadde lovet (vi hadde fått låne hennes bil den sommeren). Men både min mor og jeg er tilgivende mennesker, han var jo syk stakkars, han mente det ikke. Det trodde jeg. Vi trodde det.

Natteranglingen fortsatte, og plutselig var han så sliten at han ikke orket så mye. De gangene vi kranglet, ble han så sint at jeg ble redd. Da ble han enda sintere, for «JEG HAR DA FAEN MEG IKKE RØRT DEG, PSYKOKJERRING». Jeg gråt. Jeg sa at han burde skaffe hjelp. Han gråt. Jeg fikk dårlig samvittighet. Etter å ha plaget meg på denne måten en kveld, sa han for første gang at han elsket meg. Høflig som jeg var, sa jeg også «elsker deg», med fingrene i kryss, for dårlig stemning var det nok av.

Jeg begynte sakte men sikkert å få nok av dårlig stemning, kjefting, urimelige beskyldninger om utroskap og konspirasjoner mot ham, men samtidig ville jeg ikke gå fra en jeg trodde bare var syk. Det slo meg aldri at han kunne ha vaner som bidro til alt dette. Ikke før jeg tørka støv i bokhylla og fant noe som alle som har sett en Tarantino-film lett vil gjenkjenne. Jeg godtok det også, jeg. Ikke før jeg fant noe som kunne minne om en hel fabrikk nede i kjelleren, sa jeg at nok var nok.

Det tristeste for min del i denne historien, er alt jeg aksepterte, alt jeg «tålte». Alle de lange dagene på jobb der jeg ikke orket å gå hjem riktig ennå, alt sånt. Enda tristere, er det at han ikke en gang var særlig trist over den endelige avslutningen, og at han nektet for å ha behandlet meg som han gjorde. Enda, enda tristere, var det at vennene hans, som jeg kjente, visste. De visste, og de visste at ikke jeg visste.

«Følte liksom ikke at det var min plass å si noe. Jeg driver med sånt sjøl».

Jeg lurte på hvem i helvete hun mente at burde si noe.

I tiden etter bruddet gikk jeg mer eller mindre fra sans og samling. Jeg nedverdiget meg selv til å sende ganske mange, og ganske ufine meldinger til ham. Jeg sliter fortsatt med å la være. Jeg ville liksom ha hevn for alt. Jeg våget ikke å gå ut uten mamma, jeg orket ikke spise og jeg fikk ikke sove. Jeg var så sint på alt. Jeg kunne ikke forstå hvordan noen kunne være så fæl mot meg, uten å erkjenne det, og uten å vise anger eller sorg (jeg glemte å nevne at han tok med seg en ny kjæreste på IKEA dagen etter jeg flytta ut – enda han visste at jeg skulle dit).

Jeg er fortsatt ikke helt ok, men jeg kjenner at jeg vil skrive igjen. Jeg vil bruke denne bloggen til å skrive om noe av det som interesserer meg mest. Vi mennesker, og hvordan vi fungerer sammen. De fleste tekstene blir nok langt mindre selvutleverende enn denne teksten, og kanskje sletter jeg den, for jeg er ikke sikker på hva jeg kan skrive og ikke – også når det gjelder ikke navngitte personer.

Neste tekst er planlagt til Valentines day – alle hjerters dag. Som en liten «spoiler» kan jeg avsløre at Valentines day i Norge i hovedsak markeres av handelsstanden, som ønsker å tjene penger på oss konsumenter. I tillegg vil jeg skrive om og utforske det å være glad i seg selv – for er det livsnødvendig enten man er i et kjærlighetsforhold eller ikke. Det lengste forholdet du skal ha i livet, er tross alt det du har til deg selv.

Ta vare på deg selv, og la ikke noen drite i badevannet ditt.